Å falle med støvlene på

This post is also available in:

I desember 2004 publiserte El Diario del Hoy, gjennom Vértice, en utmerket reportasje om arbeidet til Cruz Azul, Cruz Roja, Cruz Verde og Comandos de Salvamento under krigsårene.

Å falle med støvlene på

Mange anonyme helter ga livet sitt midt i kryssilden under den tidligere konflikten, mens de utførte arbeidet sitt. Vértice snakket med frivillige redningsarbeidere som var der ingen andre var; denne reportasjen gjengir historiene fra livene deres

Det skjedde i Apopa på 1980-tallet. FMLN beleiret byen og tok den deretter. De stengte den av med barrikader og to snikskyttere.

Mens dette pågikk, stanset to ambulanser fra Cruz Azul foran Nasjonalgardens postering.

Samtidig, ved km 11 på veien som fører til Santa Ana, møtte en patrulje som dro ut fra Caballería for å støtte vaktene i Apopa motstand og ble forsinket.

I den okkuperte byen klarte redningsarbeiderne Nicolás, Berta og Núñez å ta seg inn og søkte tilflukt i groper og renner.

Nicolás Campos var to meter fra en nasjonalgarde som skjøt ustanselig med sin G-3 og beskyttet seg bak en stolpe.

Da vakten så ham, ba han Nicolás om vann. Nicolás tok frem feltflasken sin, og akkurat da han løftet flagget sitt og beveget hoften for å rekke frem vannet, gikk en skur gjennom beinet hans. Han falt mens han vred seg i smerte. Vakten falt også.

Hvem skulle de redde først? spurte Nicolás’ kolleger seg.

Vaktene? Sin kjære kollega?
Mens de bestemte seg, ble angrepet intensivert. Likevel bestemte de seg for å redde begge.

De kjørte ambulansen og tok seg inn i kampsonen. Kulene virvlet opp støv nær bilen, og noen traff felgene, mens andre skrelte av vegger.

Avgjørelsen gjorde det mulig for dem å redde kollegaen og vakten.

Men det som skjedde i Apopa, var bare én av scenene som utspilte seg under skuddvekslingene mellom hæren og geriljaen.

Det var takket være dette motet at de kunne redde tusenvis av liv, selv om arbeidet også kostet dem dyrt.

Å redde mennesker som ble fanget i kryssild, var en aktivitet som gikk hånd i hånd med ønsket om å overleve.

Samtidig som de reddet liv, beskyttet de sitt eget; mange meldte seg for å unngå å bli rekruttert av en av sidene.

«Disse ungdommene som søkte trygghet, lærte å yte tjeneste», sier direktøren for Cruz Verde, Miguel Ángel Torres.

Denne tjenesten førte dem imidlertid til å bli utsatt for alle slags overgrep og forfølgelser: fornærmelser, slag, trusler, ødeleggelse av enheter og – i noen tilfeller – til og med døden.

«Vi ble slått og truet flere ganger; mange ting ble tatt ille opp. Kanskje fordi rollen vår var fremtredende og nøytral», sier Melvin González fra Cruz Azul. Mens geriljaen kidnappet dem for å behandle sine sårede på de hemmelige sykehusene, anklaget hæren dem for å samarbeide med de væpnede opprørerne.

«Det er risikoen ved å være på slagmarken», legger Luis Quezada, leder for informasjons- og søkeavdelingen i Cruz Roja Salvadoreña, til.

Disse skytsenglene døde også. Ironisk nok finnes det ikke noe formelt register over tapene.
Man vet at redningsarbeideren Nicolás Campos fikk behandling i tide og overlevde. Men det samme gjaldt ikke vakten: Det han hadde, var ikke en skade, men et enkelt nervøst sjokk. Det er ukjent hva som skjedde med ham.

Den bitre virkeligheten

Men krigen tok slutt, og redningsorganisasjonene, som ble opprettet som sivile institusjoner for å håndtere nødsituasjoner og ble støttet av private selskaper, internasjonale organisasjoner og befolkningen selv, har havnet i en form for hjelpeløshet.

De får opplæring i alle typer redning og førstehjelp, skaffer seg utstyr og organiserer mange medlemmer; likevel mottar de ingen subsidier, med unntak av Cruz Roja, som får støtte fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen (CICR). Denne støtten er imidlertid blitt redusert etter at freden kom.

Resten av institusjonene rammes på samme måte. «Vi håper en dag å få et tilskudd», sier Santiago Calderón fra Cruz Azul.

López Bonilla fra Cruz Verde sier: «Vi har også betalt vår del av ofrene, men da fredsavtalen ble undertegnet, glemte de oss».

Eduardo Rivera fra Comandos de Salvamento funderer over det samme: «Krigen var en tid med angst; la oss håpe at vi alle reflekterer nå, slik at det ikke skjer igjen».

Bonilla er enig: «Å leve det livet igjen er ikke noe man bør tenke på; det må ikke gjenta seg. I en borgerkrig tilhører friheten din en annen».

Kanskje var det derfor mange søkte den andre steder, slik som redningsarbeideren Nicolás Campos, som emigrerte til USA.

I dag er fire organisasjoner i drift: Cruz Verde (3 500 medlemmer), Cruz Azul (415), Cruz Roja (2 500) og Comandos de Salvamento (3 500). De har ingen subsidier og håndterer mange oppdrag. Den eneste hjelpen kommer fra bilister, busspassasjerer eller salvadoranere i utlandet.

«Jeg var i en spøkelsesby»

Eduardo Rivera fra Comandos de Salvamento: «Den morgenen kom vi til sentrum av Chalate; vi fikk meldingen rundt klokken fem. Klokken 6.30 var vi i Las Vueltas. Jeg husker en liten jordgate med brosteinsbelagte partier og stedets ensomhet. Det var vinter. Jeg hadde aldri sett – bortsett fra på fjernsyn – spøkelsesbyer.

Den dagen ble jeg kjent med én. Jeg opplevde noe merkelig da jeg så de fortsatt varme ildstedene, matrester, en gryte med bønner som kokte, bord som fortsatt var dekket, samt husenes fullstendig ødelagte interiør.

Jeg var 18 år og kunne ikke fatte at slike ting skjedde, at så mange massakrer ble begått bare fordi man trodde at bøndene samarbeidet med den ene eller den andre siden.

Der døde 60 mennesker. En time etter at vi hadde vært der, dukket det opp mange mennesker som omringet oss. De hadde holdt seg skjult mellom buskene og oppe i trærne; de trodde vi var en del av de stridende og var redde for å komme ut.

Senere tok de oss med for å se en del av Sumpul; dit hadde de kastet noen lik. Jeg dro til andre nærliggende landsbyer, som Verapaz og Guadalupe, og det var trist å finne hele befolkningen død.

Når man begynner å tenke på hva folk på landsbygda gjennomgikk, er det vanskelig å si at man er apolitisk», forteller Eduardo Rivera, et av de mest kjente ansiktene til Comandos de Salvamento i San Salvador. Kollegaen hans, Orlando Cruz, forteller følgende historie.

DØDEN I USULUTÁN

«Den kvelden ble det kunngjort at geriljaen hadde tatt Berlín i Usulután. Fire av ambulansene våre, fulle av redningsarbeidere, sto klare til å kjøre inn, men de ble stanset og tvunget til å slå av motorene. En høytstående militær hadde gitt ordre om å henrette dem.

De frivillige ble stående urørlige. Det var takket være en vakt, en chelón, som fikk medlidenhet og bestemte seg for ikke å gi ordren. ‘Takk Gud, for mange ville ha dødd; derfor blir dere der’, sa han til oss. Og vi ble værende ved en liten dam for å fortsette i grålysningen.

Med morgenens første lys fortsatte vi til vi kom til en jordgate. Der fant vi mange døde: sivile, geriljasoldater og militære. Men da vi fortsatte – fortsatt på jordgaten – fikk vi øye på en familie som kom mot oss.

Mannen, kvinnen og flere barn bar hver sin lille bunt med klær. Så dukket ‘vognen’ opp (et bombefly), som slapp en bombe over dem. Alle ble sprengt i biter, i mange biter. Det gjorde virkelig inntrykk på meg. Noen av redningsarbeiderne gikk i sjokk, og vi begynte alle å gråte. Dette er en av hendelsene jeg aldri glemmer».

Kilde: Vértice fra EDH, des. 2004