Forbrytelse i fullt dagslys (es)

This post is also available in:

La Prensa Gráfica og Diario del Hoy publiserte en sjokkerende fotoreportasje av Nilton Garcia om et ran i dag, 12. mars. Slike voldshendelser finner sted hver dag, men sjelden er det noen som fanger dem på kamera. Det viser seg at forbryterne er pågrepet og står tiltalt. Klikk for fotodokumentaren i El Diario del Hoy. Godt arbeid, Nilton. 

 

3/13/10 Nyheter 

Reportasje av Nilton/LPG. 

Det har vært mye «kontrovers» rundt «fotoetikk» den siste uken.. 

Kommentar av Marco: 3/17/10 

Slike bilder som dokumenterer hverdagsvold, eksploderer i ansiktene våre og får oss til å føle skyld fordi vi ikke kan gjøre noe. Med stor frustrasjon blir vi drevet til å legge skylden på andre for å dekke over vår egen skyldfølelse over å være vitne til bildet. Hva ville man gjort når man sitter på bussen og en raner med kniv begynner å rane passasjerene og til og med stikker en av dem? Kanskje en anonym helt konfronterer raneren uten å vite at en annen «vennligsinnet observatør» for raneren sitter bakerst i bussen – på utkikk etter slike episoder med «Spiderman-helter» – trekker et ekte våpen og trykker på avtrekkeren. Nå er det to lik. 

Det er ikke slik at vold av denne typen bare skjer i El Salvador. I Canada, i fjor, på en Greyhound-buss, nærmet en mann med psykiske helseproblemer seg en ung mann som sov. Han tok frem en slakterkniv og halshugget ham og begynte å spise kroppen hans, som nettopp var blitt drept.(1) Folk flyktet fra bussen av ren frykt og adrenalin. Ingen av passasjerene gjorde noe. De ønsket å «selvbevare – “redde seg selv”». Politiet ankom, og mannen spiste fortsatt liket. Når vi hører om en slik gru, hvem legger vi skylden på for ikke å beskytte offeret? Hvis noen hadde vært til stede og sett hendelsen etter å ha dokumentert den med et kamera – ville vi da som samfunn klandret vedkommende, og dermed ha noen å klandre fordi det gir oss et POV, et fullstendig synspunkt på de klare fakta, og gir oss ammunisjon til å dekke over vår maktesløshet over ikke å være «der for å hjelpe», og på den måten rette fingeren mot en annen. 

Har bare Nilton skylden fordi han hadde med seg et kamera under en voldelig hendelse? I verdens nest mest voldelige land (nummer to etter Sør-Afrika) skjer det utallige slike hendelser, og en mengde fotografer på nivå med John Hoagland, James Natchwey, virkelige vitner til krigsgrusomheter på steder som El Salvador, Boznia Herzegovina, Tsjetsjenia eller Liberia, kunne ikke gjøre annet enn å dokumentere hendelsene og føle skyld i etterkant. Og fotojournalistene som dokumenterer AIDS i Afrika? Skal vi også legge skylden på dem for «ikke å gjøre noe»? Fotojournalisten Patrick Robert tok til og med de første bildene og videoen av en president som ble torturert. President Doe i Liberia i 1990. 

Fotojournalistenes arbeid er å dokumentere virkeligheten, selv om denne virkeligheten er hard. 

(1) Originalreportasje på engelsk